Per Even Vidnes er vel mest kjent bak roret på Elan 37’en «La Poderosa», men denne høsten har han kastet seg ombord «Villvind» en Hallberg Rassy 382 på vei fra Kanariøyene til Patagonia.
Her er hans illustrerte reisebrev:
Mindelo, Cao Vicente, Kapp Verde, torsdag 15. okt. 2015.
Hei seilervenner og andre venner! Vi har levd Herrens glade dager på Kapp Verde ei uke nå, og klare til å legge ut på havet lørdag morgen. Vi har hatt 25-30 gr C på dagen, og kanskje ned mot 20 om natta. Med en konstant, frisk passatvind fra nordøst til å svale våre svette, velfødde nordiske kropper en smule. Nå blir neste stopp Rio de Janeiro som ligger 2700 nautiske mil i sør-sørvest, på andre siden av ekvator. 3 uker uten land i sikte venter oss. Og ved ekvator venter Stillebeltet-. Like sør for det igjen, og mange liter diesel lettere, håper vi sørøstpassaten kommer oss i møte med ny, god bør for babord halser.
Men, først skal vi bare toppe opp båtens spiskammer med ferske grønnsaker og frukt fra markedet her, og fylle dieseltanken. Høydepunktet over alle høydepunkt denne uka har vært den forhåndsbestilte taxituren vår på naboøya Santo Antao. En dagsreise, men også gjennom århundrene. Sjåføren het Cecilio, drev med transport av turister og var 49 år, bodde i eget hus i Ponta do Sol på nordsiden av øya, hadde hushjelp og et barn i 10-årsalderen. Bilen var en Toyota HiLux med tre passasjerseter inne og to langsgående setebenker ute. Uten air condition, men med 4 pip åpne vinduer-.
Cecilio hadde fire års skolegang på en knøttliten skole i en knøttliten landsby (Fontainhas) oppe i bratteste fjellsiden. Vi besøkte stedet etter å ha kjørt på den smaleste og bratteste og skumleste vei jeg noen gang har kjørt. I svingene var det bare 10 cm mellom bilen og steinmuren som skilte mot stupet utenfor og mot fjellveggen innenfor. Og vi tutet hissig i hver sving. Jeg har ikke tutet så mye i hele mitt liv som den dagen-. Cecilio hadde dyrket grønnsaker og mais og sukkerrør som barn og ung. Fortsatt noen fast bosatte (80) igjen på hjemstedet hans, men ingen barn på skolen lenger. Vi fikk likevel kjøpt oss en øl på den lokale, lille butikken med disk og en krakk i hjørnet. Cecilio ropte opp i 2. etasje og tilkalte «butikkdamen», en blid, svart dame på kanskje 70 år (ung!). vi ga rikelig med driks, og da hun endelig forsto at vi ikke skulle ha vekslepenger tilbake, gliste hun «obrigado, obrigado», med hele fjeset. Og Cecilio fortalte nøkternt, men med entusiasme om alt øya hadde å by på. På selvlært engelsk.
Ja, naturen her er virkelig enorm. Den portugisiskbygde, 3-4 m brede, brostenbelagte stupbratte, humpete 36 km lange veien mellom Porto Novo og Ribeira Grande, som var ferdigstilt over mange arbeideres lik i 1960, går fra fergeleiet opp til 1400 m høyde, der det også er et dypt, bredt krater (Covo) hvor det dyrkes alt mulig i den fruktbare bunnen langt nede. Her er det kjøligere og nedbør nok. Videre nedover på nordøstsiden av øya dyrker folk sine matvarer i svært bratte terrasser nedover på nordøstsiden av øya (vindsiden). Skal folk som bor her ha noe i butikken, går de barbent eller i chipchapper ned de tusen høydemeter til nærmeste by, Ribeira Grande. Her settes varene oppå hodet før de går opp og hjem igjen samme dag. Sjåføren stoppet og tok med seg noen av disse fotgjengerne på lasteplanet. Gratis, av sin godhet. Men så var han også populær. Tutet og hilste på alle. Noen gående turister så vi også, med staver. Svette og oppglødde over opplevelsene. Denne øya kan bare anbefales! Se vedlagte foto av kartet over Santo Antao.
Ellers må jeg også nevne de vakre, brune menneskene på Kapp Verde. Og spesielt kvinnene-. De unge damene går også så vakkert, i pene, rene klær, og med grasiøse bevegelser. Mange av de unge mennene er høyreiste og muskuløse. Nesten alle er sjokoladebrune. Heller ingen fedme å se. Det er to typer her, de som har arbeid og litt penger og de som ikke har noen av delene. Og det er dessverre mange. Noen få av dem tigger, og noen maser fælt for å få lov til å gjøre den minste ting for oss. Høyst forståelig. Og når de uten fast arbeid blir litt eldre og kanskje får slitte hofter og knær, da har de det ikke så greit. Vi har for eksempel blitt kjent med 60-årige Cæsar som bare har to tenner på hver side av munnen. Han minner oss hver dag når vi møter han ved porten til havna, om at vi bare må spørre han hvis vi trenger hjelp til noe, som å laste ombord varer osv osv.
En annen som også er på tilbudssiden, er Paulo, kanksje 50 år. Han har tydelig vondt i den ene hofta. Eivind sa til han her om dagen at han måtte prøve å få medisinsk behandling for det. Da vi traff han igjen utenfor porten 2 dager etter, fortalte Paulo at han hadde vært på hospitalet i går og fått noen tabletter mot smertene. Han har neppe noen andre behandlingsmuligheter. De unge mødrene er omsorgsfulle mot barna sine, men gir bestemte beskjeder, og barna er snille og gjør som mor sier uten å mukke. De små ser på oss med et åpent, troskyldig blikk, og de litt større møtes stadig leiende på lillesøster eller lillebror. Ellers går nå dagan-. Og vi må minne oss selv om at her er det Afrika og ikke Vest-Europa. Lite vareutvalg i butikkene, det er for eksempel omstendelig å få utlevert og betalt for en fastnøkkel hos jernvaren-, egen luke i rommet ved siden av hvor kassadamen tar imot våre 250 Escudos (25 kr). Og først når det er gjort, får vi utlevert verktøyet fra betjenten. Hele operasjonen tok vel ca et kvarter.
I matbutikkene står det minst to uniformerte vakter og følger med, høye, kraftige karer med militærstøvler. Her er det markeder både i takoverbygde haller og utendørs på fortauene. Fisk selges gjerne på fortauet. Kjøtt under tak, men ingen kjøling. Hver dag kommer bondekonene fra den fruktbare naboøya Santo Antao for å selge bananer, mais, maniok, brødfrukt, papaya, søtpoteter, gulrøtter, poteter og mango og mye mer jeg aldri har sett før. For her på Sao Vicente er det for tørt til noe særlig jordbruk. Og lite grunnvann. Vi betaler for hver liter vann vi bruker på marinaen, naturlig nok, det lages ved membranfiltrering av sjøvann. Vi har vasket vårt skittentøy selv, i en balje inne på brygga.
Terje har hørt at man på vaskeriet i byen risikerer å få tøyet sitt vasket i et og samme vaskevann som alle andre den dagen. Vi har derfor avslått flere tilbud om å få klærne vasket hos mora til den ene og den andre. Nå har vi endelig også fått tak i noen poser sammalt hvetemel på butikken. Og har prøvebakt brød, en ubetinget suksess. Som vi tar videre med oss ut på Atlanterhavet.
Hilsen fra Per Even Vidnes på «Villvind»
Reisebrev fra Rio, ons 11. nov 2015
Hei seilevenner og andre venner! Ankom Rio de Janeiro søndag morgen kl 03 lokal tid, etter 21 og et halvt døgn i sjøen. Og da det siste døgnet var nokså slitsomt med kuling og øsende regnvær med begrenset sikt i et trafikkert farvann, smakte det ekstra godt å kaste anker inne på den store bukta i le av Pao de Azucar, sukkertoppen.
Vi ble sittende for å nullstille oss en time eller to, lyttende til bylarmen og bassrytmene. Ellers, her i storbyen Rio, med dobbelt av Norges befolkning, hersker et slags kaos, men folk er hyggelige og forekommende, selv om de aller færreste kan andre språk enn brasil-portugisisk. VI har svært begrenset bevegelsesrom etter mørkets frambrudd, etter sterke advarsler fra havnekontoret. Det sitter minst en vakt ved hver pir, i alt 4-5 stykker, hele døgnet. Men vi tar taxi hit og dit når vi skal ut å spise el.a.
Og i går kveld var vi og spiste i en av de mange gode restaurantene på Copacabana. Med utsikt til den enorme stranden hvor det ble spilt sandvolleyball, fotball, eller folk bare jogget omkring. Jeg bestilte portugisisk bacalao, og fikk en enorm porsjon. Herlig.
Tilbake i havna i mørket, men ennå tidlig på kvelden, ble vi stanset av vakta og avkrevd identifikasjon. Egentlig godt å vite at de er der. Likevel, «hovedgreia» denne gangen har vær den lange sjøreisen mellom Kapp Verde og Brasil. Alltid i bevegelse, selv de to døgnene i Stillebeltet like nord for Ekvator, var sjøen i bevegelse hele tiden. Vi seilte da fram og tilbake, vinden endret seg stadig, vi kjørte motor i perioder uten vind, og så, plutselig kom det en bris fra sør-øst. Den utviklet seg etterhvert til frisk bris og vel så det, og dreide litt mot øst- sørøst etter som vi nærmet oss Brasil. 6 eller 7 døgn seilte vi på den, slør, og for babord halser hele tiden. Takket være slingreseil i køyene ble vi ikke kastet ut på dørken på frivaktene.
Vi 3 gikk 3 timers vakter, faste tidsrom hver fra kl 21 på kvelden til kl 06 på morgenen. På dagene sørget vi bare for at det alltid sto en ute og fulgte med. Det gikk ofte flere døgn mellom hver gang vi så et skip. Men, flyvefisk vrimlet det av, og noen fugler slang forbi. Noen av dem levde tydeligvis godt på flyvefisk, de svevde 1 meter over sjøen og svelget unna etterhvert som fisken skvatt opp. Og så var det kveldene. Solnedgangene. Månenettene, stjernehimmelen. Fantastisk. Og egentlig fredelig.
Viser foto, se under.
Vennlig hilsen Per Even
Reisebrev fra Mar del Plata, Argentina, 2. des. 2015
Kjære seilervenner og andre venner!
Forrige reisebrev var fra like etter ankomst til Rio. Her noen glimt fra resten av Rio-oppholdet, seilasen til Mar del Plata og litt fra oppholdet her. Må først nevne noe som satte en støkk i oss, til havs 4 døgn etter at vi dro fra Mindelo på Kapp Verde. Plutselig oppdaget Eivind at det ikke var vann i oppvaskkranen. Vi hadde fylt ferskvannstankene i Mindelo, men vi hadde i tillegg kjøpt bare noen få 5-literskanner med drikkevann fordi vi regnet med å produsere drikkevann med watermaker´n underveis. Nå hadde alt tankinnholdet havnet i kjølsvinet, flere hundre liter. Mens vi lenset ut dette, vurderte vi så analytisk vi kunne hva som kunne være årsaken. I løpet av en times tid hadde vi funnet den, en ny slangeklemmekobling inne i motorrommet, tilhørende watermaker´n, hadde løsnet, og trykkfallet gjorde at ferskvannspumpa startet og tømte hele vannsystemet, uten at vi hadde hørt noe, fordi vi akkurat i de timene kjørte motor.
Nå lyktes vi med å starte watermaker´n og fylle ferskvannstankene, og fant også ut at vi kunne produsere drikkevannskvalitet (første gang vi prøvde akkurat det).
Om Rio må jeg fortelle om den alvorlige forurensningen i havnebassenget og i gruntvannsområdene innenfor. Den første havna vi lå i, Gloria, stinket av kloakk fra en stor bekk som rant ut i den. Og denne havna er visstnok beregnet å være hovedbasen til seilasene som skal foregå under sommerolympiaden 2016! Vi flyttet oss snart over til havn med litt bedre vannkvalitet, Iata Club de Rio de Janeiro. Det fløt likevel plastposer i overflaten i en tetthet på 1 for hver femte meter. Jeg tenkte på de stakkars skilpaddene som svømte rundt oss hver dag, og de hoppende fiskene. Håper de ikke spiser plasten. Og avfallshåndteringen var ditto dårlig, det fløt av plastavfall i gatene og rennesteinene i byen.
Et annet negativt forhold med Rio, var den enorme forskjellen mellom fattig rik, de største favelaene hadde opp mot 200000 innbyggere. Og jeg opplevde å bli advart fra folk på gata om at jeg nå var i et risikoområde for ran, og at jeg burde ta av meg armbåndsuret og trekke meg vekk, og det var i en sentrumsgate som kanskje sognet til en favela. Dette samfunnet har store utgifter til vakthold, det koster enormt for et samfunn at man ikke stoler på noen, hverken fattigfolk eller politi eller topp-politikere.
Høydepunktet under Rio-oppholdet vårt var dagen vi tilbragte sammen med en delegasjon fra Høgskolen i Østfold; dekan Mona Fineide, rektor Hans Blom (seilervenn) og sosialantropolog Trond Heitmann. Trond hadde bodd i Brasil og lært språket, og hadde en imponerende lokalkunnskap. De hadde kommet til Rio for å delta på en Innovasjon Norge-arrangert konferanse med fokus på samordning av utdannelse og forskning mellom Norge og Brasil. I tillegg var næringslivssamarbeid et viktig tema, og kronprinsen vår var der også for å åpne dører.
Denne dagen hadde deltakerne fri, og tok oss opp til Sukkertoppen i taubane, til en gaterestaurant i Lapa-området nær sentrum, foruten til en gammel portugisisk bydel der vi hadde riktig hyggelige barbesøk. Seilasen mellom Rio og Mar del Plata, 1200 nautiske mil, tok 9-10 døgn med en kort stopp i den lille havnebyen Imbituba, på grunn av sterk kuling midt i mot og 5-meters bølger. For øvrig gikk seilasen greit, men nå ble det kjøligere og kjøligere dag for dag, varierende vindforhold, og, siste dagen, regn og dis med stille og motorkjøring. Jeg kan fortelle kort herfra Mar del Plata at folk går kledd som hjemme en høstdag. Enda vi her har 38 grader syd noe som tilsvarer Portugalkysten i nord. Dvs når det er pålandsvind og lavtrykkspassasje. Når vinden snur til fralands, smeller det til med shortsvær.
Ellers, søppel fløt i noen av sidegatene her nær havneområdet, løsbikkjer, hullete fortau, få vanlige folk som kan engelsk, selv yngre generasjon. Min praktiske spansk er for dårlig. Men litt mer likt vesteuropa her enn i Brasil. Dog litt preget av dårlige økonomiske tider i mange år, men også i dag merkes det. Vårt råd til deg som planlegger å dra til Argentina i morgen, husk å ta med US-dollar, gjerne mye! Du får da ca 50% høyere kurs ved veksling og handling her, enn det vi gjorde som måtte bruke våre mastercard eller visakort.
Mar del Plata er en ferieby for Buenos Aires-folk, og sesongen starter omtrent nå, og varer ut februar. Masse hoteller og strender! Men litt kjedelig bysentrum. Likevel, et fint sted å handle inn proviant til videre seilas. I går måtte vi ta to taxier for å få med oss alt vi hadde kjøpt ved Carrefour, tilbake til havna og båten. Forresten, i går så Eivind en sjøløve el. l. som svømte rundt båten inne i havna, 3 m lang og med en enorm overkropp!
Noen få ord om planen videre: Skipperen kom tilbake fra internettsonen på Club Nautico i dag, og hadde med seg værprognoser. Vi bestemte oss for å kutte inn på oppholdet vårt her i byen og dra videre sørover til Ushuaia og Patagonia allerede i dag. Nå skal vi sykle en liten tur for å finne noe grønnsaker å ta med videre. Og skipperen skal melde fra til myndighetene om at vi drar nå. Senere håper vi å se både hval og sel og albatrosser på vår sjøferd de 1200 nm som gjenstår nå. Vi er også forberedt på at været kan by på utfordringer. Så, ha en god dag videre dere også!
Vennlig hilsen fra Per Even «Villvind» pt til kai i Club Nautico Marina, Mar del Plata
Foto:
1: Fra Copacabana i søndre del av Rio, mot Sydatlanteren. Steike hett!
2: Fra tur mot Sukkertoppen i Rio; Hans Blom, Mona Fineide og Trond Heitmann, HIOF
3: I gml portugisk bydel Santa Teresa, Rio; Per Even, Eivind, Terje, «Villvind», Hans, HIOF
4: Forfatter´n sjøl på akterrufftaket en av smørseilasdagene Rio-Mar del Plata
5. På vei til vaskeri på sykkel, Playa Grande, Mar del Plata. Tidlig i badesesongen
Reisebrev fra Deseado, Argentina, 13. des. 2015
Hei Per Arne!
Med kopi til andre venner og seilturinteresserte-
Hyggelig du liker reisebrevene! Som svar på spørsmålene dine først:
Vi har lært oss å slå av bryteren når motoren går og vi ikke hører pumpa, ja!
Hydrovane vindror har vært som to ekstra rormenn, minst! Foreløpig ikke problem med sjøgress, eller kelp som de kaller det her omkring. Og det blir spennende å se erfaringene etter hvert som vi kommer enda lengre sydover i Patagonia hvor det er enormt med tang og tare og «kelp». Ok om du legger inn reisebreven du har fått, til seilforeningen, ja, jeg er medlem.
Ellers rekker jeg neppe noe fyldig reisebrev herfra Deseado i Argentina, da vi kun har tatt et kort opphold her. Sender derfor bare dette fra et kort internettkafeopphold nå.
Forskjell på flo og fjære er 5 meter, vinden er hissig, og vi setter avsted i morgen tidlig da vi nettopp fant et brukbart værvindu på passageweather.com. Herfra til sydspissen av SA er det 520 nm, og derfra rett WNW-over til Ushuaia i Beagel-canalen er det 90. Her kommer lavtrykkene tett som hagl, så vi må være forberedt på å legge bi en eller flere ganger. Vi fikk i dag en svært hyggelig kjøretur i området og på Pampasen, tilbudt oss av Gustavo (41) og datteren hans Agustina (12) da vi traff hele familien deres tilfeldig i går ettermiddag på vei til supermarkedet utenfor byen (20000 innb.) Og de nektet å ta imot noe for det, syntes bare det var hyggelig å lære folk fra andre verdenshjørner å kjenne! Og praktisere sin noe svake engelsk-, sa Gustavo. Barna lærer ikke engelsk på vanlig public, primary school her, Agustina, derimot, tar engelsk på en privat skole utenom. Samtidig må jeg medgi at slike kontakter også bidrar til å styrke min nokså svake, praktiske spanskkunnskap! Og det bidrar til å styrke min mening om at det finnes mange hyggelige mennesker over hele kloden!
Til slutt må jeg bare nevne alle Magellan-pingvinene! Med sin vakre krage. Og vårt korte, fantastiske besøk i den beste (og siste) uthavnen i sør-Argentina,Caleta Hornos, ei smal kløft inn i den ugjestmilde pampas´n. Der vi så flere guanaco-er, et lamalignende dyr som var urindianernes hovedføde. De utnyttet alt på dyret. Inntil europeerne kom og skjøt dem ut av faunahistorien, nesten.
Vennlig hilsen
Per Even Vedlegg:
1: Foto fra besøk ved svaiplassen fra Prefectura Naval i går kveld. Det var ingen plass for oss ved noen brygge, så vi la oss på en svaiplass 1 km unna, på andre siden av en svært strømfylt flo-. (Fryktelig mye formaliteter og papirer, men alt ordnet seg til slutt.)
2: Foto av kart som viser uthavnen Caleta Hornos.
Sendt fra min iPad
——————————————————————————
Målet er nådd! Fortøyd ved havn i Ushuaia, lør. 19. des. kl 17:15
Kjære seilervenner og andre venner!
«Villvind» hevet ankeret like etter flo sjø i Puerto Deseado, man. 14.12. kl 05. Masse tang hadde hengt seg på ankerkjettingen i den sterke strømmen, og måtte fjernes. Nå nesten vindstille, og vi gjorde over 8 knop ut av havna, for motor, på fallende sjø. Jeg sto til rors og fikk soloppgangen fra øst midt i glaningen. Sola flytter seg snart til høyre, tenkte jeg i morgenørska og gjemte øynene i skyggen bak masta for å kunne se grunnene og møtende fiskebåter. Så viste det seg igjen at sola gikk til venstre a gett. Naturligvis, vi er på den sørlige halvkule og må tenke annerledes. Her stiger den opp fra øst og går til venstre bak oss over nordhimmelen før den går ned i vest på kvelden.
Vi bestemte oss for å ta en rett rute mot spissen av Ildlandet, Cabo San Diego. Fordi værprognosen viste forventet sørøstlig vind underveis og for å unngå bankekryss i dagevis sørøstover langs Ildlandet. Underveis på strekningen var vi nesten halvveis over til Falklandsøyene, men endelig, torsdag den 17.12., noterte jeg i loggboka at vi så toppen av fantastiske fjell til venstre, på øya Isla de los Estadios, og til høyre på Ildlandet. I midten, det beryktede Maire-stredet, ca 15 nautiske mil bredt. Vi har lest mye om sterk tidevannsstrøm, og stående, brytende bølger (opptil 10 m) hvis kraftig vind og strøm går motsatt vei her. Nå gikk vi for motor, og hadde timet tidspunktet for flo sjø godt. Dermed føk vi gjennom Mairestredet på fallende vann, på min 3 timers nattevakt, i stille vær, men i over 9 knops fart! Samtidig som jeg ble underholdt av en fantastisk gjeng med 10-15 delfiner, dansende rundt båten i nattemørket, som lysende «torpedoer» gjennom morilden!
På morgenkvisten fredag 18. gikk vi inn i Beagel-kanalen (er noen nm bred) som går rett østover langs sørsiden av Ildlandet. Grensen mellom Chile i sør og Argentina i nord går midt i. Hvis vi nærmet oss grensen ble vi oppkalt av kystvakten, de fulgte godt med hele veien. Det er nær 100 nm gjennom kanalen fram til Ushuaia. Utpå fredagen kom en NW-lig vind, men mye sterkere enn forventet, faktisk registrerte vi stormkast på over 20 m/s, skrått imot, inn fra siden, kastende ned fra de høye fjellene. Turtallet på motoren ble økt mye for å få framdrift i det hele tatt, noe som gjorde at ble vi usikre på om vi hadde diesel nok. På kvelden la vi oss for anker i ei bukt for å vente på bedre forhold og for å få en natts rolig søvn. Masse flytende tang i innløpet til bukta, så vi måtte styre sik-sak, og fjerne tang fra både ankerkjetting og vindror før vi fortsatte dagen etter. Fortsatt motvind, men nå bare frisk bris. Det ble en høydare av en kjøretur. Pingviner sto linet opp langs strender og på småøyer, albatrosser svevde lavt over vannet, ørner svevde over åskammene. Sol, men svært kjølig. Snødekte fjell fra ca 400 m høyde og oppover mot topper i 2000 m høyde til høyre for oss, og over 3000 m høye der langt framme mot Stillehavskysten. Dette er halen på de mektige Andesfjellene, her slutter den enorme fjellkjeden.
Så kom vi inn på seilklubben AFASyN´s havneanlegg i Ushuaia, kl 17:15 lokal tid lørdag den 19.12. Dieselmåleren sto litt nede på det røde feltet, men det holdt heldigvis helt fram. Det hadde blitt en kald fornøyelse å krysse gjennom kanalen mot denne vinden. Her ligger vi mellom flere store seilbåter som nettopp har kommet fra Antarktis eller som skal dit. En spesiell stemning! Eivind skal dra hjem med fly julaften, jeg drar 5. januar til Buenos Aires og Lima hvor jeg treffer Guri og et reiseselskap, bl.a. for å besøke Machu Pitchu og Galapagos. Skipperen, Terje planlegger allerede for neste legg, Cape Town i Sør-Afrika.
Det kommer nytt mannskap til båten her, den 7. jan. 2016. Og fram til det vil vi to bese oss i dette spesielle området. Det ser jeg fram til. Så håper jeg å nå mine der hjemme via Skype på lille julaften. For julaften er WiFi-kafeene stengt. Da sitter vi antakelig i båten og braser noe som kan gi en viss julestemning i år også. Tross alt.
Takk for at dere har fulgt med meg på reisen, og jeg ønsker dere en riktig god jul, alle!
Vennlig hilsen Per Even
PS: Legger ved et foto tatt under den første morgenkaffen ute i cockpit´n her i Ushuaia. Håper det kommer med, her er det svake internettlinjer.
